Hormonene utskilles (sekreres) av spesifikke celler som ligger i de endokrine kjertlene. Denne utskillelsen av hormoner er nøye regulert og foregår oftest via «negativ feedback» (se temaet om homeostase).
Vi har tre typer stimuli for å regulere (stimulere eller hemme) hormonsekresjonen fra endokrine kjertler:
- løste stoffer
- nervesystemet
- andre hormoner
Ulike stoffer i kroppen vår er i stand til å stimulere eller å hemme hormonsekresjon. Et eksempel kan være salter som natrium, kalium eller kalsium. Mer kjent er kanskje sukker som påvirker reguleringen av insulinsekresjon fra pankreas (bukspyttkjertelen). Hos en del diabetikere vil ikke sukker øke produksjonen av insulin i pankreas.
Nervesystemet vårt er aktivt i reguleringen av homeostasen. Som en del av det autonome nervesystemets regulering av homeostasen, vil sympatiske nerver kunne stimulere hormonsekresjon fra binyremargen. Her finner vi hormonene adrenalin og noradrenalin, sistnevnte som for øvrig også er nevrotransmitterstoff i det sympatiske nervesystem.
Det tredje stimuli i reguleringen av hormonsekresjon er andre hormoner. Svært mange hormoner er altså underlagt regulering av andre hormoner, for eksempel tyreoidea (skjoldbruskkjertelen) som utskiller hormonet tyroksin (se kap. under). Tyreoidea er regulert av hormoner som skilles ut fra hypofysen.
Nå er det ikke slik at alle disse tre mekanismene, løste stoffer, nerveceller eller andre hormoner er involvert i å regulere alle hormoner i kroppen vår. Det er ofte slik at én av disse, eller kanskje et par, er involvert i å regulere hormonsekresjon av gitte hormoner. Alle stimuli deltar ikke nødvendigvis i reguleringen av alle hormoner og alle trenger ikke være til stede samtidig. Dette vil være avhengig av hvilke endokrine kjertler og hvilket hormon det er snakk om.